1. Leukes Renkespill (Introduksjon)

"Et tordønn kaster ned staven,
slår ormen i hodet med stein,
reiser med lyn ned i haven;
han finner i eiken en tein."

2. Belus' Død

Seidmannen klatrer opp i tre
finner der jords gamle smerte,
kutter den ned i høstens fred,
med saks skjærer ut dets hjerte.

Eikens løv mot bakken faller,
seidmannen åndene kaller!
Eikens løv mot jorden faller,
seidmannen tryllevers traller!

Løken legges i lintøy ned,
hellige eiketreånden.
Seidmannen sikrer verdens fred;
fruktbarhet, solmakt i hånden!

Eikens løv mot bakken faller,
seidmannen åndene kaller!
Eikens løv mot jorden faller,
seidmannen tryllevers traller!

Der er solens brennende kraft;
der er jordens fruktbare hav;
i seidmannens mektige skaft;
i drottens beåndede stav.

3. Glemselens Elv

Med døende sol og måne
starter ferd til skyggenes hav.
Bjørnen vil bålferd bivåne.
Liket legges i steintung grav.

Bakom slør høres jordens gråt;
sommerens lys som forsvinner,
eikeånden legges i båt,
vinter og høst igjen vinner.

Jeg vil komme tilbake.
Jeg vil komme igjen.
Når vinterens ånder er svake,
vil jeg komme hjem.

Under jord, den skjulte verden,
bakom skyene imot vest,
ender den lange bålferden,
hvor vinter og høst holder fest.

Det er kaldt og mørkt i dypet,
vokser der bare skyggene,
der finnes det mørke krypet,
de dunkleste uhyggene.

Jeg vil komme tilbake.
Jeg vil komme igjen.
Når vinterens ånder er svake,
vil jeg komme hjem.

Døde hviler i hvite klær
bak tunge, kalde steindører,
men lytter du til dødens hær
du av og til sangen hører.

Døde hviler i hvite klær
bak tunge, kalde steindører,
men lytter du til dødens hær
du av og til sangen hører.

Jeg vil komme tilbake.
Jeg vil komme igjen.
Når vinterens ånder er svake,
vil jeg komme hjem.

4. Kaimadalthas' Nedstigning

Eikeåndlik; tryllestaven.
Trollmann med nøkkel og maske,
naken og hvit, ned i graven,
kun kledd i vår verdens aske.

Langs vegger; lange, spisse spyd.
På benkene brynjer av stål.
Han lister seg inn uten lyd,
på bakken ser aske fra bål.

Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.

Inn i haugens mørke rike,
der sitter de stille døde.
Må ikke for frykten vike,
men reise til verdens øde.

Taket tekket med store skjold,
hjelmer, belter, kniver og sverd;
over steinhallens brune mold
en skapning, en kvinnes gjenferd!

Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.

Seidmannens ham i treet ute,
henger, sitt hode den luter.
Kuen blør, hører den tute,
seidmann løser sine knuter.

Seidmannen henter de gaver
som de bleke døde gir ham,
fra gamle, mørke steingraver
han finner det vakreste fram.

Jeg reiser til Kelio.
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.

Belte og brynje, kaker og klær,
hjelmer og himmelske våpen,
runer og vers, tørkede bær,
døren til graven er åpen!

Fra alver, våpnene smidde,
til lyse gjenfødte døde,
dem som mot ulvene stridde
i verden som nu er øde.

Jeg reiser til Kelio.
Jeg reiser til mørkets dyp der alt er dødt.

5. Sverddans

Har kommet vinterens time,
når ulven og bjørnen skal dø;
riv vekk det skinnet, en grime,
tramp på det, si vinter; adjø!

Vinterånd, du skal dø!
Vinterånd, i snøen blø!
Vinterånd, jeg er sommer!
Vinterånd, og jeg kommer!

Det blir ild og røyk, skrik og skrål;
seidmannen løper gjennom skoven.
Anvend løv og sot, sverd og stål.
Snart skinner solen fra oven.

Vinterånd, du skal dø!
Vinterånd, i snøen blø!
Vinterånd, jeg er sommer!
Vinterånd, og jeg kommer!

Det blir ild og røyk, skrik og skrål;
seidmannen løper gjennom skoven.
Anvend løv og sot, sverd og stål.
Snart skinner solen fra oven.

Vinterånd, du skal dø!
Vinterånd, i snøen blø!
Vinterånd, jeg er sommer!
Vinterånd, og jeg kommer!

6. Keliohesten

Når snøen smelter gråter vi;
vinteren har blitt beseiret.
Eikeånden vil bli satt fri,
sommeråndene har feiret.

Når snøen smelter gråter vi;
vinteren har blitt beseiret.
Eikeånden vil bli satt fri,
sommeråndene har feiret.

Kommer en ånd ifra nede,
hest ifra dypet det skjulte,
for å mennesker berede,
hele vår verden den ulte.

Kommer en ånd ifra nede,
hest ifra dypet det skjulte,
for å mennesker berede,
hele vår verden den ulte.

7. Morgenrøde

Første vårens søndagsmorgen
kan vi igjen se den skare.
Er endelig slutt på sorgen,
over åker løper hare.

På det høyeste fjell i øst
kan du se solen den røde.
Du kan se, og nyte den trøst,
fra varden se jorden føde.

Solen har fått sin kraft tilbake.
Eikeånden er født påny.
Solen har fått sin makt tilbake.
Sommeren har kommet.

8. Belus' Tilbakekomst (Konklusjon)

(инструментал)