1. Dødens Grøde

Milde vinder raskt til bris,
sender aks på flyktig vis.
Smyger over traurig åker,
sørger for at sorte engler våker.

Mesteren bak dødens grøde
legger landet langsomt øde.
Korn sprer onde, sykdom, skader
høsten ofrer fall i lange rader.

Jorden råtner, livet svinner,
plagen river alle grinder.
Fe og folk blir revet bort.
Mesteren har vunnet alle kort.

2. Skjebnevette

Lys som blafrer mellom grener
viser vetten til din stue.
Tråkket sti og hellestener.
Vetten lar seg aldri kue.

Vetten maner angst til dyra.
Legger redsel på en tram.
Lar en jeger dø i myra.
Holder ondskapen vel fram.

Med din ild som åpen flamme
lokker du den til ditt hjem.
Han lar død og sykdom ramme.
Gir deg pestens varme klem.

Først vil vetten se deg danse
i din flammes iltre glans.
Vetten lar deg uvisst stanse.
Røver deg fra livets sans.

3. Hekseformular I Vev

Ilende skygger, heksevakt,
spinnrokkens faste, dunkle takt.
Stiller er natten der trådene har
spunnets hatets formular.

Tømmermørk stillhet, veverskens sal
er rammet av fjellenes enker.
Spunnet i hekseritual,
vevet til blytunge lenker.

Hekser har fylt nattens evige rom.
Spunnet og vevet midnattens dom.
Kapper av ull, sotsvarte kjoler.
Mørkeblå måner strider mot soler.

4. Phantom

Hjemsøkt av lys og morgenvind.
Spinkel og hvitmalt pike.
Som fugl uten vinger svever hun inn.
Han fant aldri barneliket

Han kaster og krummer sin aldrende kropp
i mardrøm fra stjernenetter.
Han fant ikke pikens sjelslatte kropp.
Han kaster seg, fryser og svetter.

Han rives fra drømmen av barneskrik,
han våkner i venterkald angstjaget køye.
Rett over sengen der svever hun hvit,
og stirrer ham rett inn i faderlig øye.

Jaget av fortid, forfulgt av sitt blod,
beriket med rivende skrekk.
Måne og nattevind, skoger og sno.
Spor langs en istrukken bekk.

5. Fra Grav Til Mørke

Bråsinte bekker mot elv i det øde,
i bekmørke dypet venter den døde.
Ført gjennom tysthet og iskulde opp,
det siste lys på en blåhvit kropp.

Fra grav til mørke.
Dyp til stille.

Fengslet i mørke på ny i en kiste,
skattet og æret til livets siste.
Hilset med klokker, trøstet med ord,
dekket med sotsvart og fuktig jord.

6. Døde Fuglers Sang

I sentrum av mitt mørke,
i hjertet av mitt døde sinn.
Gjennom ødets varme tørke
trenger tunge syner inn.

Nattens øde,
tomme stier
i mitt mørke
er min sjel.

Her kan nattens farger tynge.
Tåke vandret, smerte jog.
Her kan døde fugler synge,
i mitt indres sorte skog.

7. Slaktereika

Han sitter og venter på offer, visitt,
sitter bak bleke ruter.
Han venter på ubudne, fremmede skritt,
venter på nabofolk, futer.

Bakom står eika mot vinterblå måne
som gjenvandret, sort monument.
Lemleste, utslette, henrette, håne,
vandringsmann som bekjent.

Hengt etter bena med ståltråd og hamp
i Slaktereika i brynet.
Den mørkegrå kvelden, spor etter kamp,
det dødsdømte, blodige synet.

Kuttet for å blø,
hengt for å tørke.
Dømt til å dø
i blendende mørke

Han møter deg stille ved grånet port
med slakterkniv i morken slire.
Du vises med faste fakter bort,
han preger og merker reviret.

Eika står sortmalt og evig,
prydet med kropper og død.
Stendig, uvisnelig, evig,
kontraster mot råtnende kjød.

8. Ord I Flammer

Jernbeslag på lukket port
leder inntrengeren bort.
Vokterhund på sorte matter,
grue fylt med hvite katter.

Lady Lusia ser tiden,
før og etter, nå og siden.
Bark fra skogens vise trær,
kråkeblod og bjørnebær.

Ord i flammer, kunst i ord,
kandelaber, eikebord.
Lady Lusia vil se
gjennom røykens ville fred.

Røyk og dufter, lys og sand,
gaupeøyne, revetann.
Hår fra ulvens strie nakke
får demonen til å snakke.

Stille tale mellom to,
dypt i tankens mørke ro.
Lady Lusia er øvet,
bare lokket, aldri røvet.

9. Vandring

Unnfanget stille i varme.
Båret i melankoli.
Drevet til skjebnen i harme
da tiden var sivet forbi.

Iskald i ensomhets vandring.
Blendet av is under sol.
Innhentet av en handling,
vekket av et symbol.

Revet til bakken av rivende smerte,
angstrop i jagende ve.
Snø som farges av glødende sverte,
under et frostbelagt tre.

Under flammende snø ligger krøket,
nybleven mor med sin spire.
Kulde har tæret, isvinder føket.
Frosten har revet dem begge fra livet.