1. Der Kulden Rår

Stille vandring gard til gard, husker ei hvor hen det bar
Eim av muld, av dyrekjøtt, erindring fra da hun ble født

Et lite håp, en åpen grind, barneskritt opp trappetrinn
I enden kun en lukket dør, hun banker, skraper til hun blør

En tåre våt på frossent kinn, iskald, fryktet nordavind
Blikk som sakte vendes ned, når hun igjen må gå av sted

Vissen blomst i iskald hånd, på leting etter slektskapsbånd
Barnlig sinn som fort forgår i ensomhet liv der kulden rår

Vissen blomst på trappetrinn, tegn på at hun ei slapp inn
Alene hun i mørket går i ensomhet der kulden rår

Vissen blomst i iskald hånd, på leting etter slektskapsbånd
Barnlig sinn som fort forgår i ensomhet liv der kulden rår

2. Kor

Bleke barn med tunge, mørke blikk, forvillet hår i sortinnrammet øye
Støv i rommet, tyngende gotikk, dype toner, lyse, dystre, høye

Fortrengt den egne, klare, frie tanke, gitt sin plass i de fordømtes kor
Ingen hører barnehjertet banke, søstre kjenner aldri mer sin bror

Spredte stemmer, luftig, iskald tone, risler gjennom blodet som av skrekk
Vente på det stille, bare vone, av nattesangen snart blir båret vekk

Hvitt og is i sprukken barnestemme, tomme blikk i kull og grånet sort
Levende i mørkets egne gjemme, er ordene som sakte flyter bort

Kjølig smeken mot en bøyet nakke, frysning kallet frem av barnesang
Lar tonen gå, lar uredd blikket flakke i det kor som reiste seg av tvang

Spredte stemmer, luftig, iskald tone, risler gjennom blodet som av skrekk
Vente på det stille, bare vone, av nattesangen snart blir båret vekk

3. Hundre År Gammal

Pennen ført i gammal tid av hånd så inderlig varm
Sorg i svarte toner, dyster, blå og harm

Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor
Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor

Tynne ark, gulnet, falmet, skreven for orgel og mannlig kor
Blekk i sirlige toner, blekk i dype ord

Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor
Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor

Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor
Gammal vise, tunge ord, vintersalme, gammalt spor

4. Troløs

Min troløshets tempel, min spottende væren
I iskalde skoger, fornektelsens sal

Mitt troløse liv, mit spottende vesen
Ære til livet og ættenes sed

Min føde, min sol, min leken med ild
Ondskapens trone, sannhetens smil
Min føde, min sol, min leken med ild
Ondskapens trone, sannhetens smil

Min troløshets tempel, min spottende væren
I iskalde skoger, fornektelsens sal

Min føde, min sol, min leken med ild
Ondskapens trone, sannhetens smil
Min føde, min sol, min leken med ild
Ondskapens trone, sannhetens smil

5. Forrykt

En tanke tar grobunn i galskapens vev, fostret av uskyld og lyst
Forvridd og forrykt blir tanken en del av skremmende handlingers dyst

For jeg lytter til stemmen som skriker i meg, den ønsker å gjøre meg mektig og hel
Jeg ledes til galskap, den nekter å gi seg, jeg følger det forrykte som bor i min sjel

Jeg vender meg mot det mørke jeg møter, skrikene skjærer vanviddet inn
Stemmen gnager, terper, støter, jeg lystrer den villig, den skjerper mitt sinn

For jeg lytter til stemmen som skriker i meg, den ønsker å gjøre meg mektig og hel
Jeg ledes til galskap, den nekter å gi seg, jeg følger det forrykte som bor i min sjel

6. Rekviem

Demoner taler sakte sitt oppgjør, sakte med mørk melankoli
Krefter tømmes, intet opprør, nederdrektig, hatsk, ukuelig monotomi

Det falne liv kan ikke lenger heles, livet ebber ut, men la det skje
Øret døves, røsten kveles, hånden finner famlende sitt siste hvilested

Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn
La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind

Demoner taler sakte sitt oppgjør, sakte med mørk melankoli
Det falne liv kan ikke lenger heles, livet ebber ut, men la det skje

Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn
La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind
Demoner messer, natten tynger, slipp det mørke langsomt inn
La dem danse, føl dem synge, vend den endelige, siste, klamme vind

7. Villfaren

Som villfarent skrømt i disig gryning med sjel på evig vandring
En svevende, blekhvit syning i ferd i gråkald dis

Ikke dø i raseri, ikke dø i vrede, dø i glede, dø i fryd

Ingen blir lagt til stendig hvile, som dør i arghet og sorg
Dømt til evighet i livet, gjenferd på simpelt vis

Som villfarent skrømt, som hvite skygger, vrede og ilske i hvite blikk
Pust av død, angsten bygger en ferd i gråkald dis

Ikke dø i raseri, ikke dø i vrede, dø i glede, dø i fryd

8. Sann Ditt Svik

Jorden venter, kald og vandrig, dager talte, netter gått
Se din synd, erkjenn din bør
Føl det du har gitt til livet, innse din troløshet
Vedgå din usselhet, nå skal du dø

Snart som lik, i råtten jord, sann ditt svik i dødens spor

Døden tar livet med letthet fra deg, rir deg inn i dis og grått
Se din synd, erkjenn din bør, vedgå din usselhet, nå skal du dø

Jorden venter, kald og vandrig, dager talte, netter gått
Se din synd, erkjenn din bør
Føl det du har gitt til livet, innse din troløshet
Vedgå din usselhet, nå skal du dø

Snart som lik, i råtten jord, sann ditt svik i dødens spor

9. Mester Og Trell

Etterlattes spor, slaget vist i runer, treller lagt i jord, mestere i urner
Morgenfred, blod i dugg, trell i kne for bøddels hugg

Livet falmer, hjerter blør, aftensalme, mesters død
Nattens stjerner vender skjebner, døden verner ikke lenger

Ærekrenket vises verdig, nimbus snus til bitter sorg

Dypt i graven, siste frist
Mester, slave, først blir sist

Ærekrenket vises verdig, nimbus snus til bitter sorg

Dypt i graven, siste frist
Mester, slave, først blir sist

10. Straff

Galgegrep i vindløs skumring, venter i ro på synderens nakke
Bødler i tale og vettløs humring ved rettersted på galgebakke

Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk
Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk

Vakker kveld i knugen stillhet, grå og høstrig, tom og raus
Blaff av galskap, angst og villhet, så er timen atter taus

Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk
Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk

Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk
Stille før det siste rykk, før det siste, hese sukk

11. Bønn

Velg meg, velg mitt gale mørke, velg min ensomhet
Pek meg ut i dunkelheten, øv din bitterhet

Kvel meg med din dystre tanke, trekk meg sakte inn
Jeg lar meg hente, lar meg sanke, demp min uro, fang mitt sinn

Ta mitt liv, se meg blø, hent meg til ditt tomme rom
La meg visne, la meg dø, begrav min paranoia

Kvel meg med din dystre tanke, trekk meg sakte inn
Jeg lar meg hente, lar meg sanke, demp min uro, fang mitt sinn... fang mitt sinn...